Bjarne Hansen: Brukte tv-dokumentar til å revolusjonere behandling av tvangslidelser

Endringen av behandling av tvangslidelser hadde aldri skjedd uten medienes søkelys, mener Bjarne Hansen. 18. oktober innleder han på forskningsseminaret «Få forskningen fram».

DAM Redaksjonen • 14 Oct. 2016

– Nei. Aldri, aldri, aldri. Det hadde ikke skjedd, sier psykolog Bjarne Hansen resolutt. Spørsmålet er om den politiske oppmerksomheten – og etterhvert også handlekraften – hadde vært mulig uten medias søkelys.

Høie: «Nå må vi legge om psykiatrien»

For det var først da Hansen hadde et møte med daværende opposisjonspolitiker Bent Høie i 2009 at det ble fart i sakene. Møtet fant sted samme dag som dokumentaren Psyk forvandling, der Bjarne Hansen lar seeren få bli med inn i terapirommer til et møte med to pasienter med tvangslidelser, hadde premiere. – Vi så dokumentaren sammen før den ble vist på tv. For en opposisjonspolitiker var jo det helt ok. Det endte med at Høie løp ned til TV2 og sa at «nå må vi legge om psykiatrien», forteller Hansen.

Politisk handlekraft etter tv-dokumentar

Høie fulgte opp med spørsmål i Stortinget, en egen interpellasjon og inviterte både Hansen og pasientorganisasjonene til et møte med helse- og omsorgskomitéen. Med på laget fulgte daværende helseminister Anne-Grete Strøm-Erichsen. Kravet var at alle helseforetak skal tilby evidensbasert behandling av tvangslidelser. Over hundre terapeuter med spisskompetanse innen behandling av tvangslidelse er nå utdannet og 30 OCD-team etablert. Bjarne Hansen fikk i oppdrag å lede arbeidet. På Stiftelsen Dams forskningsseminar «Få forskningen fram» tirsdag 18. oktober skal Hansen presentere arbeidet med å utvikle det så kalte firedagers-formatet og resultatene som oppnås med dette. – Jeg skal snakke om noe vi kaller konsentrert behandling, eller fire-dagers-formatet. Det er veldig kult! Sammen med professor Gerd Kvale har jeg utviklet et behandlingsformat der vi gjennomfører behandling av tvangslidelser og angst på bare fire dager, forteller Hansen. LES ALT OM FORSKNINGSSEMINARET «FÅ FORSKNINGEN FRAM» HER

Behandling på bare fire dager

En revolusjon for pasienter, som har slitt med tvangslidelser og følt at de har «prøvd alt», kanskje over mange, mange år. – Til sammenlikning gis denne behandlingen vanligvis poliklinisk i løpet av tre måneder. Eller inneliggende i tre uker, forteller Hansen. – Vi har nå behandlet over 400 pasienter og resultatene er svært gode. Så hvordan er det mulig å gjøre det samme på bare fire dager? Behandlingen bygger på metoder som har vært kjent siden midten av 1960-tallet og innebærer at en systematisk og planmessig oppsøker angstreaksjonen. Måten dette gjøres på ser ut til å ha stor betydning og for å få best mulig resultat må dette skje med stor grad av skreddersøm. – Fremfor å gjennomføre relativt korte, ukentlig behandlingssamtaler ser vi at at det er gunstig å sette av hele dager slik at vi har tilstrekkelig tid til å lære seg hvordan de kan få mest mulig ut av treningen, sier Hansen.

To skritt frem og ett tilbake

Det er altså ikke nok å gjennomføre de aktuelle oppgaven, måten dette gjøres på er avgjørende for resultatet. – Faktisk finnes det ikke forskning som viser at det er lurt å ha samtaler om angsten en gang i uken eller annenhver uke for å få optimal effekt – snarere tvert imot. Da vil pasientene mellom hver behandling ha en rekke mikrotilbakefall. Og for hver ny time må man begynne litt om igjen. Det betyr to skritt frem og ett tilbake, noen ganger bare ett skritt frem og to tilbake. Les mer om Bjarne Hansen og Gerd Kvales metode i Bergens Tidende her. – La oss si at du brekker foten. Da vil du jo gjerne få dette på plass og gipset så raskt som mulig. Men så er det jo ikke sånn at du tar av gipsen like etterpå, for så å komme tilbake til legen og gipse foten igjen en times tid hver uke etterpå. Det er det samme prinsippet for tvangslidelser, forklarer Hansen. Behandlingen gjennomføres i grupper med 4-6 pasienter og like mange behandlere. Dette gir en fleksibilitet der en kan veksle mellom arbeid i gruppen og tett oppfølging en til en.

Må sørge for spilleregler

Suksessen til tross; Åpenhet og pressedekning åpner for mange fallgruver, særlig når man har med sårbare grupper å gjøre. Hansen understreker at det er viktig å formidle, men at man tidlig bør avklare spilleregler. – Man må sørge for å ha de riktige avklaringene, slik at pasienter som deltar vet hva de går til. Det er viktig å ha noen spilleregler. I møte med media så har du en part som nødvendigvis har sine egne interesser. Jeg har alltid vært nøye på at jeg skal ha klausuler som sier at jeg kan stoppe redigeringen eller at jeg kan redigere bort hva som helst. Det har vært helt avgjørende, sier han, og legger til at det aldri har vært problemer med å inngå denne typen avtaler. – Nei. Hvis man går inn i et samarbeid med de samme forventningene så går det bra. Hvis man er enige om dette, så kan man heller supplere hverandre veldig godt med hver sin spisskompetanse, sier han.

På tide med åpen publisering

«Få forskningen fram» tar for seg ulike områder av forskningsformidling. Blant annet skal Stiftelsen Dam og 18 av de største norske helseorganisasjonene signere AllTrials-oppropet, som forsøker å ta opp kampen mot publiseringsskjevhet i forskningen. Viktig, mener Hansen, som mener utfordringen med publiseringsskjevhet også handler om å tenke på eierskap til forskningen. – Man bør ha forskningsdatabaser, der alle data som blir samlet inn blir tilgjengelig for alle, etter en periode. Da har man også mulighet til å se sammenhengen mellom ulike data som er samlet inn på en helt ny måte, sier han, og legger til: – På den måten legger man også til rette for muligheten til å se store utvalg over tid. LES OGSÅ: Ben Goldacre: – Forskning blir regelmessig feilrapporter eller den forblir upublisert

Skepsis fra forskere

Hansen mener en slik ordning ikke nødvendigvis blir populært i alle forskningsmiljøer, men mener man må sette samfunnsoppdraget foran hver enkelts eierskap til egen forskning. – Jeg synes dette er helt supert! Mange forskere vil nok være skeptiske, fordi man ser på forskningen som sin egen eiendom. Men det er jo ikke egne penger eller egne interesser man forsker for. Derfor mener jeg at om man skal gjøre noe med dette, så må man gjøre noe helt annet enn å bare appellere til de som burde presentere resultatene sine. Det er så lett å vri seg unna, så man må heller flytte ansvaret til en type løsning der alt er transparent, sier han.