Her er det Majas lillebror Rein som er avbildet sammen med moren i et av bildene fra prosjektet. Foto: Maja Arnekleiv.

Maja Arnekleiv har alltid vært opptatt av hår, og begynte å stelle sitt eget hår da hun var tre år. Da hun ble 16 år ble moren hennes, Anita Killi, diagnostisert med brystkreft.

– Hun var som mange som opplever kreft, opptatt av at mor skulle miste håret, og surfet på nettet for å finne informasjon, forteller Anita.

Informasjonen hun fant var imidlertid ikke særlig tilpasset hennes alder. En bildebok som passet fint for hennes 7 år gamle bror var ikke like aktuell for Maja.

VANT PRIS: I november 2017 vant Maja Arnekleiv den prestisjefylte Golden Dove-prisen på International Leipzig Festival for Documentary and Animated film

Fra idé til filmprosjekt

Maja har alltid vært glad i å fotografere, og tar mange bilder av moren som etter hvert begynner å miste håret.

Den første ideen hun fikk var at bildene kunne bli til en utstilling på Ungdommens kulturmønstring (UKM). Den første serien ble veldig bra, og da fikk moren en idé til å ta prosjektet videre.

– Jeg er selv animasjonfilmskaper og foreslo for Maja at dette kunne bli en animasjonsfilm. Hun tente på ideen og startet å lage et «storyboard», og derfor begynte ballen å rulle.  Vi viste frem bildene og ideen til brystkreftforeningen som likte ideen og som søkte penger hos ExtraStiftelsen. Nyheten om at vi fikk støtte kom faktisk samme dag som Maja sin bursdag, forteller en fornøyd mor.

– Vi har truffet en nerve

755 bilder er blitt til en liten animasjonsfilm som gi unge kreftpårørende noe av informasjonen Maja savnet.

Filmen har vært mominert til Amandusprisen, den er en del av den årlige europeiske dokumentarfestivalen i Oslo, og er Norges eneste film, som er plukket ut til å delta på Europas største animasjonsfestival i Frankrike.

– Dette betyr jo at filmen har truffet noe som er veldig allment. Jeg har  skjønt i ettertid, at dette med å miste håret faktisk er det vanskeligste for mange, sier Killi, og legger til:

– Det er jo det mest synlige tegnet på at man er kreftsyk. Ikke alle mister håret, men vi som gjør det kan gå foran å vise at det å vise oss fram uten hår er helt greit, og dermed gjøre det lettere for andre, avslutter Anita.

3.000 bilder ble tatt totalt i løpet av prosjektet, og 755 av dem er satt sammen til animasjonsfilmen "Mammas hår". Foto: Maja Arnekleiv

Prosjektinformasjon

Ordningsnavn
Rehabilitering (2016)
Prosjektnavn
Mammas hår
Prosjekttema
Fotografier av kvinne som mister håret under kreftbehandling og gradvis får det tilbake. Bilder av barnas reaksjoner.
Organisasjon
Brystkreftforeningen
Org.ledd
Sentralt
Prosjektleder/forsker

Anita Killi

Fylke(r)
Oppland
Bevilget
2016: kr 266 000
Startdato
01.01.2016
Sluttdato
31.12.2016
Status
Avsluttet

Søknadssammendrag

  • Brystkreft er den klart hyppigste kreftformen hos kvinner, og utgjør 22 % av alle krefttilfeller hos kvinner. Tap av håret under strålebehandling og cellegift representerer for mange en av de største psykiske belastningene under behandling for sykdommen. Det foreligger lite informasjonsmateriell som kan forberede pasienter og pårørende på hvordan det oppleves å miste håret.

  • Målsettingen er at filmen er skal bli et vakkert og annerledes verktøy for å informere og sette i gang forberdelsesprosessen med å miste hår under behandling av kreft.
    I samarbeid med brystkreftforeningen skal det utvikles informasjons- og undervisningsmateriell som kan brukes sammen med filmen.

  • - Kvinner med brystkreft og som skal gjennomgå behandling der hårtap er en forventet bivirkning.
    - Familie og nære pårørende til disse, spesielt barn og unge.

  • Formålet med dette prosjektet er å sikre kvalitet og oppfølgning av den videre portrettfotograferingen; deretter redigere hvert enkelt bilde og etter dette sette sammen bildene via «stop motion» teknikk eller ved overganger, slik at det blir en film. Det er tenkt at selve filmen er frittstående, uten tale, tekst eller forklaringer. Det vil lages musikk/lydbilde spesielt for filmen, som skal understreke og fremheve stemningene og de implisitte budskapene i filmen. Man sikter mot en film av kunstnerisk høy kvalitet, slik at den kan delta i ordinære kortfilmfestivaler – nasjonalt og internasjonalt. Maya Arnkleiv (16), datteren til Anita Killi, vil være regissør for filmen, men støttes av produsent / co-regissør.
    Det vil leies inn ekstern ekspertise for å animere bildene slik at de glir gradvis over i hverandre og blir til filmens fortelling. Det vil lages egen musikk og lydbilde som skal understreke og fremheve filmens budskap.
    En ressursgruppe vil jobbe med informasjons- og undervisnigsmateriell som skal ledsage filmen.
    Gruppen vil gi innspill underveis i produksjon av filmen, og bidra til brukermedvirkning ved at brystkreftpasienter og deres pårørende får se foreløpige versjoner av filmen og komme med innspill.

  • Ved produksjonsstart vil alle fotografier som brukes i filmen foreligge.
    Januar-juni 2016:
    - Gjennomgang av fotografier, utarbeidelse av manus. Avtaler med eksterne samarbeidspartnere (billedbehandlling og musikk)
    - Etablering av ressursgruppe. Første utkast til informasjonsmateriell.
    Juli-desember 2016:
    Musiker, klipper, lyddesigner, digitale spesialeffekter og annen postproduksjon fram til ferdig film. Trykking av informasjonsmateriell.

  • Det foreligger i dag ingen filmer som brukes i forberedelse på hårtap under kreftbehandling. Øvrig informasjonsmateriell er mangelfullt. Filmen vil bidra til bedre livskvailitet for kreftpasienter og deres pårørende. Filmen skal også bidra til å øke allmenn bevissthet og fjerne fordommer om kreft og hårtap.

Sluttrapport

  • Målet var at andre, spesielt barnefamilier, skulle få mer informasjon om kreftbehandling som innebar hårtap, enn det filmskaperen selv hadde fått.
    Maja opplevde som 16 åring og storesøster til tre, at mor fikk brystkreft og skulle i behandling for dette. Maja ville finne ut mer hva som ville skje moren, og søkte på nett, men fant lite. I denne perioden var hun mest opptatt av at mor skulle miste håret. Maja bestemte seg for å ta bilder av moren i løpet av behandlingen, for å bevare minner. Ideen om å lage animasjonsfilm dukket opp. (Mor jobber med animasjonsfilm)
    Prosjektet ble fanget opp av allmennlege Kjetil Karslen, som presenterte idéen for Brystkreftforeningen. De tente på prosjektet og så potensiale i at dette filmen kunne være til hjelp og nytte for spesielt unge som var i samme situasjon, hvis vi fikk midler til å gjennomføre på en skikkelig måte. Eva Michelsen Ekroll i foreningen hjalp til med en søknad til Extrastiftelsen, mens Maja allerede var i gang med dokumentasjonen.

  • Metoden her var å lage en opplysende animert dokumentarfilm med utgangspunkt i stillbilder tatt omtrent i samme posisjon (timelapse ) av mor i kreftbehandling med hårtap, og når håret kommer tilbake. Filmen skulle være godt egnet for barn, ærlig, men samtidig ikke avskrekkende. Filmen skulle ikke fortelle noe om hvordan det går med den kreftrammede, da filmen blir mer tilpasset alle.

    Fotograferingen foregikk over 1 ½ år , og endte opp med 3000 bilder, der filmskaper Maja selv og søsknene er med og steller med mammas hår. Først prøvde Maja å sette bildene sammen slik hun hadde tenkt, med hjelp to elever fra Drømtorp Videregående skole. Vi var ikke helt fornøyde. Animatør og filmkunstner Jan Otto Ertesvåg, ble koblet på, og hevet kvaliteten betraktelig. Han tok seg alt av etterarbeid på filmen, og valgte bilder som fløt godt i hverandre, slik at det oppleves litt som sakte film.
    Komponist og musiker Mattis Sørum begynte å jobbe tidlig med musikk til filmen , og jobbet opp mot Maja sine ønsker. Noen få lyder er også tatt med, men filmen er helt uten dialog, og kan sees av alle.

  • Vi er veldig fornøyde med resultatet. Filmen er ment å både være opplysende og kunstnerisk gjennomført, slik at den både er attraktiv for filmfestivaler og er et hjelpemiddel for å få spre større forståelse, og for å sette i gang en dialog om hvordan kreftsykdommen også påvirker de rundt. Dette kan bli mindre avskrekkende når man kan både tulle med noe, og la det samtidig være alvorlig.
    I starten av filmen er det ingenting som indikerer at filmen handler om noe kreft. Filmfestival-tilskueren vil kunne bli overrasket når de ser mor mister håret og får trøst av barna. Mens håret kommer tilbake vises også brystpartiet uten bryster, som viser at dette er brystkreft. Men filmen bør fungere på alle som mister hår under cellegift.
    Filmen avsluttes etter 1 ½ filming, fordi Maja da skal ut i militære, og ønsker å være ferdig før det.

  • Hadde vi ikke fått penger fra Extrastiftelen, hadde det heller ikke blitt film. Maja gikk lei av fotografering, men fikk ny giv da pengestøtten kom, og vi også kunne betale profesjonelle til etterarbeidet.
    Brystkreftforeningen vil bruke filmen på sine hjemmesider, pluss legge ut brosjyrer og anmode skoler til å bruke filmen der det er barn som opplever kreft i nær familie.
    Norsk Filminstitutt har også omfavnet filmen, og ønsker å sende den rundt på kort-og dokumentarfilmfestivaler.
    Filmen har oppnådd begge mål, både som et nyttig redskap for kreftrammende og som selvstendig film.